Etter hvert som isbreen smelta, ble områdene omkring dagens vannskille isfrie (Kvikne-Rugldalen). Lenger sør lå det fortsatt is. Denne isen, som lå i dalene, virket som ei enorm demning for smeltevannet, og store bredemte sjøer ble dannet her i Nord-Østerdalen.

Øvre Glåmsjø hadde ei vannflate som på det høgste nådde opp til ca. 720 moh (litt høyere enn her). Denne sjøen strakte seg fra Alvdal i sør til Røros(Rugldalen) i nord, med hoveddrenering over Kvikneskogen mot Orkla-dalføret.

Smeltevannet fra storbreen førte med seg enorme mengder med løsmasser (stein, grus og sand). Disse løsmassene ble avsatt i bresjøene. Noen av de største løsmasseavleiringene (terrassene) i hele Glåmadalføret ble avsatt her i Nørdalen. Terrassen vi står på her, ligger på nivå med Øvre Glåmsjø og tilsvarer vannflaten på det tidspunktet terrassen ble dannet. Før det hadde storbreen allerede lagt igjen denne enorme isblokka her som ble dekket av løsmasser.

De fleste terrassene i innlandet er avsatt i bredemte sjøer. Det er karakteristisk for slike terrasser at de har dødisgroper og spor etter gamle elveløp. Terrassene utgjør ofte markerte trekk i landskapet, og mange av dem er spor etter sammenhengende dreneringssystemer fra issmeltinga.

Dødisgropa her er ganske karakteristisk. Går du ned i bunnen av gropa, får du et mye bedre bilde av dimensjonene!

Figur 1 Ei Isblokk ble liggende under løsmassene som lå under bresjøen.  Figur 2 Da isen smelta, falt løsmassene som lå over, ned i hullet og ei dødisgrop ble dannet. Tegning: Maria Snabb.