Project Description
Utmarksslått
Bredalslia
Områdene på begge sider av løa og utover tangen var slåttmark under Bredalslia. Slåtten var inngjerdet med ei hafelle (skigard) som gikk fra Blæsterhåen, i rett linje bak løa og ut i elva. De slo vanligvis i slåtten fra midten av august, og utover høsten. Det hendte an sjelden gang at de våteste områdene ble slått fra båt, men oftest ble starrgraset slått med ljå etter at isen hadde lagt seg.
Slåttefolk
Mange garder leide slåttefolk. Det var omtrent dobbelt så mange slåttekarer som rakstkjerringer. I 1938 fikk slåttekaren 15 kr og rakskjerringa 10 kr for uka. Slåttekaren var oppe i 4-5 tida om morgenen for å slå før doggen gikk ut av graset. Da var graset mye lettere å slå ned. Rakstkjerringene arbeidet ofte langt utover natta for å bli ferdige med breiing og vending av høyet. For at tida skulle nyttes effektivt, bygde de buer i de største slåttene. Det var trangt om plassen, der noen lå i skinnfeller, mens andre lå i arbeidsklærne. De som det ikke var plass til på brisken, lå under benkene, mens andre sov sittende på peisfoten. Sot og muslort hørte med når de inntok «møssmørsuppa og vassgrauten».
Ljå og rive
Det var bare mannfolk som slo med ljåen. Kvinnfolkrivene var beregnet på renraking, vending og til å jevne ut graset med. Derfor hadde de kortere avstand mellom tinnene, – korte, tynne tinner og tynnere skaft enn kar-rivene. Karrivene derimot ble brukt til å lage høykjemmer som skulle bæres inn i løa, lesses på draget eller legges i stake.
POST 19 PÅ KARTET
HØY-LØENE
Skulle være glisne og luftige slik at det ble god trekk. De la busker og kvist på jordgulvet. For å holde musene borte, kastet de grovsalt på kvistlaget før de la høy oppå. Ei bjørkløe rommet 2-5 høyskrin (lass), mens ei tømmerløe kunne tomme 10. I tillegg til bjørkløe og tømmerløe fikk vi fra 1850-åra to-etasjes løer, hvor taket var løftet opp med biningsverk og bordkledning til andre etasje. Med sirkelsaga, og bedre tilgang på bord, kom bordløene.
Høykjøring
En gard kunne gjerne ha mellom 10 og 30 løer. Høyet ble kjørt til garden på slae med et høyskrin oppå. Kjøringa startet i 4-5 tida om morgenen, og de klarte vanligvis å kjøre to turer for dagen. Høyet fra setrene og utmarksslåttene skulle være kjørt heim til gards før jul.
Høystakk
Særlig i myrlendt terreng satte de opp høystakker. De satte ei lang, slank bjørk godt ned i bakken støttet med tre kløfter. De laget botn av einer eller kvist, og la kjemmene systematisk slik at alle stråene vendte utover. Halvveis oppe i stakken la de et lag med kvister eller einer som de kalte «midtskogen». Det ga bedre lufting, og det batt stakken bedre sammen. På toppen av stakken la de ei sirkelformet torv. Vanligvis var det rakstkjerringa som arbeidet oppå høystakke.
