Storfugl

Barskogområdet i Nørdalen er av meget stor betydning for tiur og røy (storfuglen), og dette stedet er en av flere tradisjonelle spillplasser i april/mai. Allerede før dagslyset melder seg om morgenen starter tiurene spillet fra nattekvisten. Så flyr de ned på bakken hvor leken tar til for alvor.

Utbredelse
Storfuglen (Tetrao urogallas) er en av de mest imponerende medlemmene av Norges fuglefauna, og den er utbredt i barskog og blandingskog over det meste av landet (med unntak av Nord-Norge og deler av Vestlandet). Bestanden har derimot gått sterkt tilbake i løpet av de siste 20 til 30 årene. Det er grunn til å regne med at en vesentlig årsak til nedgangen, er utarming av storfuglens livsmiljø. Forurensning, sterk hogst og økende ferdsel er noen av årsakene. Bestandsnedgangen gjelder hele Nord-Europa og er et av de mest bekymringsfulle trekk som preger jakt og viltstell i Norden i dag.

POST 25 PÅ KARTET

Beiting

Storfuglen foretrekker helst gammel furuskog, og vinterkosten består nesten utelukkende av furubar. Tiuren (hanfuglen) foretrekker spesielle trær hvor barnålene er angrepet av sopp. Disse trærne kan den snauspise for nåler og knopper.

Storfuglens tilbøyelighet til å ete furu er et resultat av en langt drevet spesialisering der arten har tilpasset seg livet i de nordlige barskogenes økosystem til alle årets tider. Mens tiuren for det meste beiter i furutoppene, finner røyene (hunfuglen) stort sett sin føde lavere nede i furukrona.

Furunålene inneholder mye fiber og annet ufordøyelig cellevev. Derfor må storfuglen sette til livs store mengder furubar. Tiuren kan hver dag beite opptil 400 gram furunåler, mens røya kommer opp i 200 gram.

Når storfuglen begynner å beite på barflekkene om våren, er det først og fremst gamle bær som den er ute etter – og planter som holder seg grønne vinteren igjennom.

Om sommeren har storfuglen et meget variert kosthold hvor blad, skudd, knopper og blomster av blåbærlyngen er viktigste næringskilde. Skogsbær og særlig
blåbær, er viktig føde om høsten sammen med belgfrukter, gress, starr, bregner og sopp. Tiuren takker heller ikke nei til animalsk føde som små virveldyr.

Sportegn

Det er lett å kjenne igjen sporene etter tiuren. Avtrykket i snøen viser tre lange og brede tær som peker framover i vifteform, klart adskilt fra det korte og nesten usynlige tåavtrykket som peker bakover. Spillende tiur på ettervinteren sleper vingene etter seg – og da blir det risp i snøen på begge sider av fotsporene.

Om vinteren legger storfuglen igjen tydelige «visittkort» under trærne hvor den beiter. Ekskrementene er grove og inneholder ufordøyelige rester av barnåler.

Spillet

Under sjølve spillet strekker tiuren halsen til værs, hakeskjegget stritter, det halvåpne nebbet peker skrått oppover og halen slås ut i vifteform.

Sjølve spillet består av tre forskjellige låter, knepping, klunking og saging, som framføres i fast rekkefølge. Når tiuren kommer til saginga eller filinga, løper den noen skritt før den hiver seg opp i lufta med flaksende vinger. Aktiviteten med hopping blir særlig livlig etter at røyene har innfunnet seg på leiken.

Høneuka

Røyene opptrer på leiken i et par ukers tid omkring månedsskiftet april/mai. Når hunfuglene har innfunnet seg, når tiurleiken sin mest hektiske fase. Paringa finner sted i løpet av et par dager i den såkalte «høneuka» (første uka av mai).

Røyene foretrekker de kraftigste tiurene på leiken, og de parer seg helst med den aller sterkeste. Hunfuglene inviterer til paring ved å presse seg flatt ned mot bakken. Tiuren sirkler rundt hunfuglen før den griper tak i nakkefjærene hennes med nebbet. Så gjennomfører tiuren sjølve paringa.