Project Description
Kølbotn
En kølbotn er tomta hvor det ble brent køl (kull) i store og sirkelrunde kølmiler.
Etter at tomta var utpekt, bygde gardbrukeren ei koie ca. 10 m fra kølmila. Her hadde han tilholdssted mens han hogg tømmeret, barket det og kjørte det inn til miletomta.
Utpå sommeren var det kølbrenneren som overtok losjiet og reiste mila. Det var et viktig og innviklet arbeid som måtte gjøres riktig. Ca. 20. oktober ble mila tent. Da måtte den passes dag og natt, helg og ørk, i 14 døgn.
KØLBRENNERKOIA
Døra i koia vendte alltid mot mila. Fra døråpninga og inn til midten av koia grov de ei 190 cm lang, 80 cm bred og 30 cm bred grop. Denne gropa ble kalt apråsa. (Kan stamme fra latin; a=til og prosa=rett fram. Denne gropa hadde retning rett fram mot mila). På kanten av apråsa la de to bord, et på hver side. De brukte kantbordet som benk, og de satt med føttene nede i gropa. Peisen lå oftest til høyre for døra, og matkista sto til venstre (sett innenfra). Maten kunne være spekekjøtt og kokt kjøtt, flesk, poteter (fra 1770-åra), pølse, smør, ost, brød og flatbrød, møssmør, spekesild og tjukkmjølk.
Bak og til venstre for apråsa var det soveplass. De lå i arbeidsklærne på barkvister og høy – med en gammel skinnfell under og over seg. Bare én kunne sove om gangen. Den andre skulle vake og passe mila. Noen ganger var det bare én kølbrenner, og han måtte arbeide uten søvn i både ei og to uker. Gamle folk har fortalt at kølbrennerne vente seg til slike vakeperioder.
POST 16 PÅ KARTET
KØLMILA
Milebotnen måtte først graves horisontalt. Torv, mose, lav, røtter, stubber og steiner ble fjernet. Så ble jordbotnen klappet til. Hvis vann samlet seg under mila, fikk de en sur kølbotn. Hjartstokken ble slått ned i sentrum. Rundt denne laget de en milebotn av tre. Oppå milebotnen reiste de ca. 3 m lange stokker.
De tynneste tømmerstokkene skulle stå innerst og ytterst og de grøvste i midten. De kunne ikke sette en grov og rå stokk inn til en tørr og grann stokk. Den rå stokken «eter da den grove opp», det vil si at den granne brant opp. Etter ei slik stabling ble hellingsgraden på yttersida av mila ca. 60o. Til slutt ble mila dekt med bar og torv.
Brenninga
Under brenninga måtte mila passes dag og natt. Med 6 kanaler regulerte de trekken i mila. Det dannet seg gasser inne i mila, og det 9. døgnet var det størst fare for at mila kunne eksplodere, hvis gassen ble antent.
Fargen på røyken fortalte om brenninga var riktig. Normal brenning ga grå røyk. Klar røyk tydet på hulrom som måtte klubbes igjen, mens blå røyk varsla om at glødinga hadde nådd botn.
STØRRELSE
Den største mila som sto her, målte 17 m i diameter. Hver stokk var 3 m lang. Det betyr at det gikk med ca. 520 m3 med tømmer. En tømmerbil med dobbel henger tar mellom 30 og 35 m3 tømmer. Det betyr at til ei mile i denne størrelsen gikk det med ca. 15-17 trailerlass med tømmer! Ikke rart at det ble nesten tomt for furuskog i Cirkumferensen på 1700-tallet, og at den måtte utvides.