Istida i Nørdalen

Sporene etter siste istid (kvartærgeologiske forekomster) er mange i Nord-Østerdalen. Forekomstene her er verdifulle, både i nasjonal og internasjonal sammenheng og istidsformasjonene i Nord-Østerdalen har en tydeligere utforming enn andre steder.
Formasjonene er med andre ord viktige bevis på hva som skjedde under avsmeltinga av den siste store innlandsisen som dekket hele Nord-Europa.

Nørdalen
Nørdalen utgjør ikke noe unntak i kvartærgeologisk sammenheng – snarere tvert i mot. Dalføret er meget rikt på istidsformasjoner. Flere av postene i natur- og kulturstien handler derfor om den litt fjerne, men også viktige del av vår fortid.

POST 2 PÅ KARTET

INNLANDSISEN

Den siste istida i Norge begynte for omtrent 110 000 år siden. Denne istida kalles Weichsel.

Mye snø
Gjennom lange tider kom det mere snø om vintrene enn det som rakk å smelte bort i løpet av somrene. Etter flere tusen år med kaldt klima, var det meste av landet dekket av en sammenhengende innlandsis. Størst utbredelse hadde isen for 21 000-17000 år siden, da store deler av Skandinavia var dekket av en opptil 3000 meter tykk innlandsis. Ved avsmeltinga trakk isen seg først tilbake fra kyststrøkene og fjellene. Da avsmeltinga stoppet opp eller klimaet midlertidig forverret seg, ble det dannet morener eller store sandmasser som israndavleiringer, f.eks. under yngre dryas for 10 000-11 000 år siden. I denne perioden ble det avsatt store mengder stein, grus og sand her i Nørdalen. Avsetningene er blant de største i hele Nord-Østerdalen.

Breelva skapte eskeren
Da den enorme innlandsisen trakk seg tilbake etter siste istid, ble det liggende igjen en isrest i Østerdalen. Denne isen lå som en demning og dannet en sjø av smeltevann mellom Atna og Røros-fjella, en strekning på 140 km! Det var Nedre Glåmsjø.
De bredemte sjøene hadde ikke store åpne vannflater. I dalene lå det fortsatt mye is igjen som var omkranset av smeltevann. Langs kanten av Nedre Glåmsjø ble det dannet strandlinjer vi i dag kan se som terrasser i dalsidene.

Nedre Glåmsjø
Akkurat her rant det ei breelv under isen. Elva fraktet med seg løsmateriale som storbreen hadde revet løs i sør-øst. Ikke langt fra stedet her rant breelva ut i nedre Glåmsjø som var under oppdemming. Derfor avtok hastigheten i elva sterkt, og løsmassene ble avsatt på elvebunnen. Slike rygg formede breelv-avsetninger vi står på her, kalles eskere.

GLÅMSJØENE

Øvre Glåmsjø
På sitt største hadde Øvre Glåmsjø et vannspeil som lå på ca. 720 moh og hadde et areal på 580 km². Vannspeilet i Langtjønna ligger på 679 moh. Øvre Glåmsjø hadde hovedutløp over Kvikneskogen mot Orkla – på ca. 700 moh. Sjøen strakk seg fra Alvdal i sør til Rugldalen (n. for Røros) i nord. Etter hvert som isen smeltet ned, fant vannet stadig lavere utløp. Nye dalfører ble fylt med smeltevann.

Nedre Glåmsjø
Da den enorme innlandsisen trakk seg tilbake etter siste istid, ble det liggende igjen en isrest i Østerdalen. Denne isen lå som en demning og dannet en sjø av smeltevann mellom Atna og Røros-fjella, en strekning på 140 km! De bredemte sjøene hadde ikke store åpne vannflater. I dalene lå det fortsatt mye is igjen som var omkranset av smeltevann. Langs kanten av Nedre Glåmsjø ble det dannet strandlinjer vi i dag kan se som terrasser i dalsidene.

Den siste sjøen med drenering nordover var Nedre Glåmsjø som var den desidert største bredemte sjøen i Norge. Spor etter Nedre Glåmsjø kan følges fra Atna i sør til Rugldalen i nord – hvor sjøen hadde utløp mot Gauldalen – 665 moh. Nedre Glåmsjø var ca. 14 mil lang og nådde helt sør til Atnosen i Østerdalen. Den hadde et areal på 1600 km²Til sammenligning har Mjøsa et areal på 360 km²! til slutt ble sjøen tappet sørover gjennom Rendalen. Enorme energimengder ble frigjort i en kjempeflom som resulterte i at Jutulhogget ble dannet. Dette skjedde sannsynligvis for ca. 9500 til 8500 år siden. Jutulhogget er 2,4 km langt, det er opp til 240 m dypt og varierer i bredde mellom fra 150 og 500 m. Det er funnet rester etter denne flommen helt ned til Romerike. Vannmassene i dette bruddet er beregnet til å være 170 000m³/sek, mer enn det som normalt renner i Amazonas, eller 70 Niagarafosser!

Nedre Glåmsjø

Løsmassene
Store mengder materiale ble ført ut i de bredemte sjøene i Nord-Østerdal. Det groveste materialet ble avsatt der breelvene traff sjøoverflaten. Det fine materialet ble ført ut i sjøene og avsatt der. Disse jordartene la grunnlaget for det utstrakte jordbruket som har vært og som fortsatt drives i Nord-Østerdalen.